Tyskerne kommer til Ylvingen


Sør-Norge måtte først gi tapt for tyskerne, mens Nord-Norge holdt stand til 10. juni. Da var Norge et okkupert land. Det var stadig fly som for lavt over Ylvingen og folk blei oppfordret til å gå i skjul når det kom fly. Det hendte jo det blei skutt mot sivile også. 17. mai 1940 var ingen festdag, men vi maste så lenge på mor at vi fikk låne flaggene våre ut. Dette bare på betingelse av at vi gjemte dem straks vi så et fly. Vi gikk da i tog sammen med nabobarna og sang: "Ja, vi elsker", og fly kom det rett som det var. Da la vi flaggene under oss og satte oss på dem, så det gikk bra.

Etter kapitulasjonen kom alt i hverdagslig gjenge igjen. Soldatene våre kom tilbake, mer eller mindre bitre over at de ikke fikk jagd tyskerne ut. Heldigvis var ingen av soldatene fra Vega falt. Enda hadde folk radioene sine, men i norske sendinger kom bare slike nyheter ut som tyskerne ville.

Første gang jeg så en tyskerSoldat
3. juni 1940 kom tyskerne til Brønnøysund. De bygde et festningsverk i Skarsåsen. Senere kom de til Vega, både til Kjelkdalen og Vegsteinfjellet. Jeg husker godt hvor vi barn undret oss på hvordan en tysker så ut. Tysker, bare ordet fikk oss til å fryse på ryggen, det var jo folk som drepte andre mennesker. Dere synes nok dette høres rart ut, men vi hadde jo ikke TV den gangen, mange hadde ikke aviser heller, og folk reiste ikke så mye. Å få reise til Brønnøysund var en sjelden opplevelse for oss barn.

Første gangen jeg så en tysker, var konfirmasjonssøndagen 1941. Det var to skøyter fra Ylvingen og begge hadde mye kirkefolk ombord. Da vi la til kai i Rørøy, så vi soldatene sto der i sine grønne uniformer med gevær på skuldrene, det så ganske nifst ut, men jeg husker jeg blei lettet da jeg så at de så ut som vanlige folk. Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde forestilt meg. Grimsøybrua var ikke ferdig enda så folk fra Igerøy kom også sjøveien på slike store høytidsdager og etterhvert blei det ganske mye folk, og det var tydelig at tyskerne ikke forsto hva som skulle gå for seg. De løp fram og tilbake og ropte på det uforståelige språket sitt. Han som eide skøyta jeg var med, skjønte ikke tysk, men han forsto at tyskerne ikke hadde lyst til å slippe folk i land. Ikke kunne han snakke tysk heller, men så fikk han en lys ide. Han tok opp salmeboka og gjorde tegn til sang og bønn mens han sa: "Til kirka. Til Guds hus". Dette gjentok han flere ganger. Plutselig gikk det et smil over ansiktet til tyskeren som førte ordet. "Aha," sa han, "aha," og så var det bare å gå i land.




Sist oppdatert den 09.sep.2015


Tips en venn Skriv ut