Livnæring


Det har vært mange forskjellige virksomheter knyttet til været: jordbruk og hjemmefiske, vinterfiske, foredling og ærfugldrift. Det var ressursene knyttet til havet og fuglelivet som lokket folk utover i øygarden. Man måtte imidlertid støtte seg til flere næringer for å overleve og utviklet derfor såkalte kombinasjons-bruk.

Fiskerbonden

"Fiskerbonden" er blitt brukt som betegnelse på dem som levde her ute. Bonden i øygarden var imidlertid oftest kvinnen mens mannen var fisker. Fiske gav mat, men var også den næringa som først og fremst skaffet kapital. Det var vanlig å dra på Lofotfiske om vinteren, og enkelte dro også på fiske på Finnmarkskysten om sommeren. I tillegg ble det også drevet noe heimefiske. Fra 1930-tallet fikk rusefiske stor betydning i Vega, spesielt for fiskere i øyene med lang vei til fiskekjøper. Rusefiske bidro til å opprett-holde bosetningen i øyene. (Svendsen 1999)
 

Fruktbart og grønt Mot moloen Fiskerbonden


Jordbruk

Til tross for at landskapet mange steder var karrig ble det drevet jordbruk på øyene. Landbrukets oppgave var hovedsakelig å skaffe mat til husholdningene. Flere steder bar man tang opp på land. Slik ble jordsmonnet bygd opp samtidig som den næringsrike tangen gav god gjødsling. Det karakteristiske ved landbruket i øygarden var den differensierte arealbruken (Sickel 1997).

Husdyrhold

Øyene ble brukt på forskjellig måte. På "heimelandet" der gårdene lå, dyrket en korn og poteter og slo store engarealer. Øyer og holmer nær heimelandet samt de med best jordsmonn og avling ble også slått. På de øyene der det var tilstrekkelig med ferskvann beitet storfé. Disse øyene kunne ligge langt unna "heimelandet". Kyrne svømte fra øy til øy på eget initiativ. Morgen og kveld rodde kvinnene ut for å melke. På små eller skrinne holmer beitet sau. Fiskerbonden hadde som oftest ikke mange sauene. De kunne derfor flyttes fra holme til holme med båt, etterhvert som holmene ble avbeitet. Ofte ble slåtteholmene etterbeitet med sau. Navnene på øyene i de forskjellige værene gjenspeiler bruken av dem. Slåtterøya, Geitholmen, Sauøyene, Værholmen finnes i de fleste av øygruppene.
 

Kvinnearbeid Tangarbeid Fra rorbuene i været


Egg- og dun

Den tredje næringa av betydning var egg- og dunværet. I slutten av april og begynnelsen av mai kommer ærfuglen trekkende og samler seg i sundene for parringslek. For å kunne ta vare på den verdifulle duna, har folk bygd ly som ærfuglhunnene oppsøker for å legge egg. En del av eggene ble også sanket. Dette ble gjort på en forsiktig måte slik at ærfuglbestanden likevel holdt seg oppe. Liksom fisket ga egg- og dunnæringen fremst kapital. Mange av øyboerne var lenge leilendinger og avgifta til grunneieren ble gjerne betalt i form av ærfuglegg og -dun. Dun som ble til overs etter at leilendingsavgifta var betalt, ga ei kjærkommen ekstrainntekt. 

Denne ekstensive kombinasjonsdrifta har resultert i mange viktige landskapskvaliteter sett fra både kulturminne- og naturvernsiden. Øygarden på Sør-Helgeland er i så måte et representativt og spesiellt verdifullt kystkulturlandskap.
 




Sist oppdatert den 09.sep.2015


Tips en venn Skriv ut