Livet går sin gang


Nå kan vi nok spørre: Hvorfor kom folk strømmende til Ylvingen fra alle kanter for å arbeide for tyskerne som var fiender og hadde hærtatt landet vårt? Svaret må bli: Penger. Det var penger å tjene på slikt arbeid, med gode akkorder var det eventyrlig fortjeneste i forhold til det folk var vant til. Selvsagt var det mange som sa nei til å jobbe for tyskerne, men de hadde ikke problemer med å få folk.

De fastboende tjente også penger, de leide ut hvert ledig rom til arbeidsfolket og noen holdt dem også med middagsmat. Tørrmat derimot holdt hver seg sjøl, det var jo rasjonering og kunne bli knapt med enkelte matvarer iblant, særlig margarin og sukker. Noen av varene blei det laget surrogater for, vi hadde kaffeerstatning, sukkererstatning og flere til. Mel var det ikke så ille med, men melet vi fikk var så svart og trasig at det nesten ikke gikk an å bake brød av det. Vi kalte det Hitler-mel. Det var bare folk som kunne skaffe legeerklæring som fikk hvetemelsrasjon.

Ellers var det vel råd å skaffe seg enkelte ting på svartebørs, bare du hadde penger. Vi opplevde at folk blei forandra i denne tida, eller kanskje vi da læte dem bedre å kjenne. Den vi hadde holdt for å være et godt menneske tenkte ikke på annet enn å tjene penger og brydde seg ikke om at en nabo trengte hjelp, mens den vi minst ventet det av, viste seg å være snill og hjelpsom. Samholdet mellom folk blei prøvd i krigstida.

Arbeidet med festninga i Ylvingen gikk fort fram. Tyskerne hadde hester og store firehjulsvogner som de fraktet byggematerialer på, det var tunge greier som veiene ikke tålte. Så la de skinner fra kaia og helt til Engen. De hadde ei lok (et lite lokomotiv) som trakk vagger etter seg, flere etter hverandre. Det er åpne vogner av den sorten som brukes i gruvene til å frakte malm på.

Kanonene kommerEn kanon
Etterhvert kom det kanoner som blei satt opp på Langåsheian, det var 6 stykker. Med jevne mellomrom var det øvelsesskyting med dem, da blei det heist rødt flagg på toppen av festninga, men de som bodde i skuddlinja fikk personlig varsel. Det blei skutt mot ei bøye ved vestenden av Småværan, og i heimen min fikk vi alltid varsel. To tyske soldater med gevær på skuldrene kom inn med en lapp hvor det sto dato og klokkeslett. Da måtte vi evakuere til en nabo. Vi tok med oss mat (det var jo rasjonering), håndarbeid og gitaren, og så satt vi og hygget oss. Første gangen var vi nok redde, men med tiden blei vi vant til det.




Sist oppdatert den 09.sep.2015


Tips en venn Skriv ut