Krigen kommer til Ylvingen


Anne Laksholm: Minner fra krigsårene i Ylvingen 1940 - 1945

Da krigen kom i 1940 var det et like stort sjokk for folk i Vega som for folk ellers i landet. Krig, det var noe som hendte i andre land, det var fjernt og uvirkelig for oss barn især, selv om vi hadde hørt mye om Finlandskrigen og sett mødrene våre strikke støvellugger til soldatene der.

Jeg glemmer aldKrigsflyri 9. april 1940, den dagen vi fikk høre at nå var det krig i vårt eget land. Jeg var fylt 12 år i desember og forsto jo godt at dette var alvor. Hjemme i Ylvingen var vi 6 søsken da, og jeg var den eldste. Det var nabokona som kom innom og fortalte det, vi hadde ikke radio i heimen min enda. De voksne satt der så bleike, mor og nabokona gråt, de hadde begge sønner som var på nøytralitetsvakt og som var i de aldersgruppene som måtte gå i krigen.

Så kom mobiliseringsordren. De som måtte i krigen fra Ylvingen blei henta av en av TTS båtene. Folk gråt da de gikk ombord. Etter som dagene gikk fikk vi føling med krigen, fly fløy lavt over husene og det var ikke helt ufarlig å ferdes etter veiene. Det blei da bestemt at skolen skulle slutte for dette skoleåret. Jeg husker godt siste skoledagen. Læreren vår holdt en liten tale og forklarte hvorfor vi måtte slutte. Han snakket varmt og inderlig om fedrelandet som nå var i fare. Etterpå sang vi: Ja, vi elsker. Det var høytidlig og litt skremmende, og vi følte i grunnen ingen glede over å få så tidlig sommerferie.

Føling med krigen
Utover våren blei vi vitne til trefninger i nærheten. Jeg husker spesielt en lørdag i mai. Været var godt og varmt, mor hadde vært på Gladstad hos legen med minste søstra mi om formiddagen. Far lå syk. Etter at hun var kommet heim, vasket hun til helga, hun hadde sandskurt kjøkkenkrakkene og satt dem ut i godværet. Vi ungene var ute og lekte sammen med naboungene. Av og til lød dumpe drønn som om det skulle være torden langt borte. Mor kom ut og sto og lyttet, hun var bleik og undret seg på hva det kunne være. Det var jo ingen tordenskyer på himmelen. Så ba hun bror min og meg, som var de største av ungene, om å gå oppover til naboen og spørre hva de trodde det var.

Vi var akkurat kommet inn i kjøkkenet der da det smalt. Det blei et forferdelig rabalder med smell og drønn så vindusrutene klirret. "Kast dere ned på gulvet alle sammen!" ropte naboen vår. Vi var livredde og gjorde det. Bare den gamle bestemora i huset måtte sitte der hun satt i stolen sin, hun var gammel og tjukk og greide ikke å komme seg ned på gulvet. Rabalderet fortsatte, men etter at det første sjokket hadde gitt seg, gikk mannen i huset opp på loftet for å se innover leia. Da så han at det kom engelske destroyere som blei bombet av tyske fly. Skipene hev seg i zik-zak for at det skulle bli vanskelig å treffe dem. Vi andre vågde oss opp av gulvet vi også, og så så jeg et fly som var skutt i brann. Det var grusomt. Omsider stilnet det av ettersom krigsskipene forsvant sørover leia.

Da kunne bror min og jeg ta på heimvegen. Jeg var segneferdig av redsel, han derimot stoppet opp rett som det var for å høre om flyene kom tilbake. Jeg gråt og han lo, han syntes jeg var en ordentlig reddhare. Da vi kom heim, satt både mor og småsøskenene og gråt, de også, bare far var rolig som alltid. Etter hvert roet alt seg, og selv om det siden også var trefninger, bl.a. da frakteskuta "Albion" fra Trondheim blei skutt i senk i Strømøysundet av vaktbåten "Heilhorn", blei vi ikke så skrekkslagne som denne første gangen.




Sist oppdatert den 09.sep.2015


Tips en venn Skriv ut