Anleggsarbeid


Høsten 1941 kom det to fremmede menn til Ylvingen, en soldat og en ingeniør, begge tyske. De for og gikk i marka oppover mot Stornonshaugen og Langåsheian og ellers nede ved sjøen og målte og siktet. Vi traff dem nesten hver dag på skoleveien. Det begynte å gå rykter om at tyskerne skulle bygge festning derute. Dette blei samtaleemnet når folk treftes. Noen sa det var bare tull, men andre mente det var et høvelig sted å bygge festning på ettersom de derfra kunne overvåke både ytre og indre skipslei.

Imidlertid skjedde det ikke noe før sommeren 1943. Da kom de første soldatene som skulle være fast der, noen få til å begynne med, men flere etterhvert. Den gangen var det ikke dampskipskai i Ylvingen, men det hadde vært sysselsettingsarbeid noen uker hvert år siden 1938 så veien dit kaia er var på det nærmeste ferdig. Nå blei det fortgang i arbeidet, og utpå sommeren la "Vegtind" (den gamle) til ved den nye kaia. Kaia var mindre enn den som er idag og så heller spinkel ut. Mye folk var møtt opp for å se denne begivenheten, tidligere hadde båten blitt ekspedert fra en robåt. Da "Vegtind" la til og trossa begynte å strammes, knaket det faretruende og flere trakk seg oppover på trygt land. Men alt gikk godt.

AnleggsperiodeSprengstoff
Nå begynte en hektisk anleggsperiode som forandret hele vår hverdag. Det blei klart at festninga skulle bygges på Langåsheian, der er utsynet fritt til hele Vegafjorden. Det kom folk fra alle kanter og fikk arbeid, fra Vega, Brønnøy, Sømna og Bindal. I tillegg kom en flokk fra Østlandsområdet som var sendt på tvangsarbeid. Det blei et leven med minering og spregning for å lage vei opp til festningen, og deroppe blei det sprengt ut tunneller inne i fjellet. Det blei bygd brakker, bl.a. ei stor kjøkkenbrakke og ei litt fin brakke til øverstkommanderende som kaltes hauptmann.

Hvor mye folk som arbeidet på anlegget er vanskelig å si, men et par hundre mann tror jeg nok det var. Det var flere lag med hver sin skytebas, disse var vel mer eller mindre erfarne, og at det ikke skjedde flere ulykker må nok tilskrives hell mer enn dyktighet. Likevel hendte det ei tragisk ulykke høsten 1942, da den 20 år gamle Roald Nikolaisen fra Ylvingen blei drept i et mineringsskudd. Denne ulykka hadde nok ikke hendt hvis det var brukt mer forsiktighet. 




Sist oppdatert den 09.sep.2015


Tips en venn Skriv ut